Månedens comeback: håndballspiller Klaus Thomsen fra BSV og landslaget

Lørdag 30. august i fjor er en dag jeg aldri kommer til å glemme, kanskje kommer jeg aldri til å glemme den.
Jeg kan imidlertid begynne et annet sted.
Forut for denne hendelsen hadde jeg nettopp hatt min beste sesong noensinne, og jeg var på toppen av karrieren min. Jeg hadde spilt min første slutrunde for det danske landslaget omtrent et halvt år tidligere - på hjemmebane, foran et utsolgt Boxen i Herning med 14 000 tilskuere. Den største håndballopplevelsen så langt, der vi til tross for et finalenederlag mot Frankrike hadde noen virkelig kule og fantastiske uker i Danmark.
Jeg hadde fått et lite internasjonalt gjennombrudd, og jeg var klar til å ta et nytt steg videre i karrieren.

Jeg hadde hatt to fantastiske og lærerike år i Team Tvis Holstebro, og jeg var klar for å starte et nytt eventyr i Bjerringbro-Silkeborg Håndbold.
Et lag som etter noen magre år i dansk håndball skulle starte på ny frisk med mange nye ansikter på laget og et nytt trenerteam. Jeg var tiltenkt en stor rolle i forsvaret vårt, som en viktig del av det "nye" BSV.

Oppstarten i BSV hadde gått veldig bra for meg, og til tross for noen småskader som hører en slik oppstart til, var jeg fit for fight til den første kampen i den nye sesongen.
Vi skulle starte mot ingen ringere enn Kolding København, som var forsvarende danske mestere. En flott mulighet til å vise frem det nye laget for hjemmepublikummet.
Vi får en god start på kampen, og ved pause leder vi 9-8, noe som i en forsvarsspillers øyne er et mer enn akseptabelt resultat.
Andre omgang starter, og vi er fortsatt med mot KKK, helt til uflaksen slår til.
En motstander legger press og spiller ballen videre, så glir den på gulvet og fortsetter inn i venstrebeinet mitt. Jeg er straks sikker på at jeg er i trøbbel, for jeg kjenner at noe inne i kneet gir etter. Jeg skjønner med en gang at det kommer til å bli satt på pause i veldig lang tid.

Noen dager senere blir frykten til virkelighet - det mediale kollateralligamentet og det fremre korsbåndet er revet over. Ikke bare må jeg opereres i kneet, men leddbåndet må leges av seg selv før jeg kan opereres. Denne prosessen tar syv uker, så jeg vil ikke bli operert før en gang i oktober. Det er et stort slag for meg. Hele sesongen min er over.
Mange tanker går gjennom hodet mitt: Jeg kommer ikke til å spille for landslaget igjen denne sesongen, og VM i Qatar er over, ingen flere kamper for BSV. Jeg rakk så vidt å spille 40 minutter i debutkampen min. En debutkamp man ikke glemmer, men som man helst vil glemme.

Etter noen tøffe uker velger jeg å se fremover - jeg har muligheten til å komme tilbake i mitt livs form, for jeg kan regne med at hvis alt går etter planen, vil jeg være 100 % fit for fight når jeg kommer tilbake etter neste sommerferie (slutten av juli 2015). Jeg starter også på et kurs med Team Danmarks kostholdsekspert, slik at jeg kan optimalisere rehabiliteringen min på alle mulige måter.

Alt går bra til å begynne med og helt etter planen. I januar begynner imidlertid kneet mitt å reagere negativt på rehabiliteringen. Kneet hovner opp og gjør vondt når jeg prøver å belaste det mer. Jeg synes det er vanskelig å komme videre i programmet, som skuffende nok ender med en ny kneoperasjon i februar. "Heldigvis" trenger kneet mitt bare en opprydding, og det er ikke noe "ødelagt" i kneet. Jeg har dannet for mye arrvev i kneet, noe som er årsaken til problemene mine i rehabiliteringen.
Sakte begynner jeg nå å kunne belaste kneet mer og mer i rehabiliteringen, og jeg kan intensivere øvelsene.
Etter en lang og tøff prosess er jeg endelig på treningsbanen tirsdag 6. oktober 2015. Dagen før har jeg knesjekk hos legen som opererte meg, som kunne gi sin tillatelse til å sette harpiks på hendene og lærkulen i hånden.
Det var en fantastisk følelse å stå på håndballbanen igjen etter over ett års pause fra håndballen.
Etter trening glemmer jeg fort at jeg ikke lignet på en som en gang kunne spille håndball. Gleden over bare å kunne gjennomføre 20 minutter med håndballtrening var en stor forløsning for meg. Det er deilig at jeg ikke har smerter i kneet, og at alle de ensomme timene og dagene jeg har tilbrakt i styrkerommet nå gir resultater.  Nå handler det bare om å legge inn flere minutter på håndballtrening, og så er jeg snart klar til kamp igjen og klar til å få mine første minutter på banen siden august 2014.