Akutt lateral ankelforstuing (ALA) - Akutt forstuing av det laterale kollateralligamentet

Ankelskader utgjør en stor andel av skadene som oppstår i hverdagen, under trening og idrett. Nærmere bestemt er 5 % av alle legevaktbesøk ankelskader (1), og disse skadene utgjør opptil 35 % av alle skader som oppstår i forbindelse med idrett (2). I tillegg har det vist seg at ankelskader er den vanligste skadetypen i 24 av 70 idretter (2).

En deskriptiv epidemiologisk studie fra 2009-2015 av National Collegiate Athletic Association (NCAA) undersøkte det totale antallet ALA. Studien fant at ALA utgjorde 7,3 % av alle NCAA-skader, inkludert 9,2 % av alle fotballskader og 15 % av alle basketballskader (3).

Risikofaktorer:

Når man ser på hvem som har størst risiko for ALA, er tidligere ALA den største risikofaktoren (spesielt i løpet av det første året etter skaden), i likhet med mange andre skader. I tillegg har innendørs idrettsaktivitet og kjønn også en innvirkning, og kvinner har dobbelt så høy risiko for ALA sammenlignet med menn.

Forebygging:

En systematisk oversikt over studier undersøkte bruken av såkalt proprioseptiv (nevromuskulær) trening for å redusere forekomsten av ALA blant idrettsutøvere. Totalt ble 3726 deltakere undersøkt i 7 ulike studier. De fant at proprioseptive treningsprogrammer var effektive for å redusere ALA med 43 % ved førstegangs ankelforstuing og 36 % ved re-injury (4).
En annen studie, som inkluderte 6 RCT-er, vurderte effekten av å bruke FIFA11+ (kombinert skadeforebyggende og styrketreningsprogram) på fotballspillere. Intervensjonsgruppen på 3806 spillere (5) fikk FIFA11+ i tillegg til den vanlige fotballtreningen, mens kontrollgruppen på 3645 spillere kun gjennomførte den vanlige fotballtreningen. Begge gruppene ble fulgt opp etter 5-9 måneder, og resultatene viste en total reduksjon i risikoen for ankelskader på 32 % (6). Dette tyder på at denne treningsprotokollen kan anbefales for generell forebygging av ankelskader.

Behandling:

1. Et konsept som er effektivt for alle skader er "POLICE", som står for:
Beskyttelse: Ta vare på det skadde vevet.
Optimal belastning: Utsett vevet for optimal belastning innenfor smerteterskelen.
Is: Kan brukes for å minimere smerte, MEN dette har ingen effekt på hevelse eller retur til idrett.
Kompresjon: Når det foreligger en skade i vevet, ønsker vi å minimere hevelse så mye som mulig, da dette kan begrense muligheten til å komme raskt tilbake til idrett eller arbeid.
Elevasjon: Dette kan også redusere hevelse i det skadde vevet.

2. Mobilisering: Lett mobilisering av leddet er bedre enn langvarig immobilisering når det gjelder tilbakeføring til idrett eller arbeid (7).

3. Rehabilitering: Øvelser som trener hele ankelens bevegelsesutslag har god effekt. I rehabiliteringen bør også styrketrening med "lett belastning" være en del av programmet, samt lett proprioseptiv trening (f.eks. statisk balanse).

4. Funksjonell rehabilitering: Når den normale rehabiliteringsfasen er for lett, settes det i gang funksjonell trening, som består av tyngre styrketrening, dynamisk hopping og landing, noe som kan redusere sannsynligheten for ny skade (8).

5. Deretter kan du begynne å trene igjen, og det kan være lurt å tape eller spjelke ankelen for å gjøre den mer "stabil" og unngå nye skader.

6. Forebyggende trening for å unngå nye skader.

Manuell behandling hos fysioterapeut kan også være til hjelp. En studie av Cleland og medarbeidere fra 2013 viser at 4 ukers manuellterapi har en signifikant effekt på funksjon og smerte både på kort og lang sikt (9).

Referanser:

1. Hølmer et al Foot Ankle Int. 1994 Feb;15.
2. Fong et al. Sports Med. 2007;37(1):73-94.
3. Roos et al. Am J Sports Med 2017 Jan;45(1):201-209.
4. Schiftan et al, J Sci Med Sport 2015 May;18(3):238-44.
5. https://www.sportsfysioterapi.dk/fagligt/kampagner/fifa-11plus/ 4.
6. Thorborg et al, Br J Sports Med 2017.
7. Petersen et al, 2013.
8. Doherty et al, 2017).
9. Cleland et al, 2013).