Ankelskader utgjør en stor andel av skadene som oppstår i hverdagen, under trening og idrett. Nærmere bestemt er 5 % av alle legevaktbesøk ankelskader (1), og disse skadene utgjør opptil 35 % av alle skader som oppstår i forbindelse med idrett (2). I tillegg har det vist seg at ankelskader er den vanligste skadetypen i 24 av 70 idretter (2).

En deskriptiv epidemiologisk studie fra 2009-2015 av National Collegiate Athletic Association (NCAA) undersøkte det totale antallet ALA. Studien fant at ALA utgjorde 7,3 % av alle NCAA-skader, inkludert 9,2 % av alle fotballskader og 15 % av alle basketballskader (3).

Risikofaktorer:
Når man ser på hvem som har størst risiko for ALA, er tidligere ALA den største risikofaktoren (spesielt i løpet av det første året etter skaden), i likhet med mange andre skader. I tillegg har innendørs idrettsaktivitet og kjønn også en innvirkning, og kvinner har dobbelt så høy risiko for ALA sammenlignet med menn. En kraftig ankelskinne som forhindrer ytre vridning under idrett, vil være fordelaktig her https://fysiolab.dk/vare-kategori/skinner-bandager/ankel-og-fod/
Forebygging:
En systematisk oversikt over studier undersøkte bruken av såkalt proprioseptiv (nevromuskulær) trening for å redusere forekomsten av ALA blant idrettsutøvere. Totalt ble 3726 deltakere undersøkt i 7 ulike studier. De fant at proprioseptive treningsprogrammer var effektive for å redusere ALA med 43 % ved førstegangs ankelforstuing og 36 % ved re-injury (4).   
En annen studie, som inkluderte 6 RCT-er, vurderte effekten av å bruke FIFA11+ (kombinert skadeforebyggende og styrketreningsprogram) på fotballspillere. Intervensjonsgruppen på 3806 spillere (5) fikk FIFA11+ i tillegg til den vanlige fotballtreningen, mens kontrollgruppen på 3645 spillere kun gjennomførte den vanlige fotballtreningen. Begge gruppene ble fulgt opp etter 5-9 måneder, og resultatene viste en total reduksjon i risikoen for ankelskader på 32 % (6). Dette tyder på at denne treningsprotokollen kan anbefales for generell forebygging av ankelskader.   
Behandling:
1. Et konsept som er effektivt for alle skader er "POLICE", som står for:
Beskyttelse: Ta vare på det skadde vevet.
Optimal belastning: Utsett vevet for optimal belastning innenfor smerteterskelen.
Is: Kan brukes for å minimere smerte, MEN dette har ingen effekt på hevelse eller retur til idrett.
Kompresjon: Når det foreligger en skade i vevet, ønsker vi å minimere hevelse så mye som mulig, da dette kan begrense muligheten til å komme raskt tilbake til idrett eller arbeid.
Elevasjon: Dette kan også redusere hevelse i det skadde vevet.
2. Mobilisering: Lett mobilisering av leddet er bedre enn langvarig immobilisering når det gjelder tilbakeføring til idrett eller arbeid (7).
3. Rehabilitering: Øvelser som trener hele ankelens bevegelsesutslag har god effekt. I rehabiliteringen bør også styrketrening med "lett belastning" være en del av programmet, samt lett proprioseptiv trening (f.eks. statisk balanse).
4. Funksjonell rehabilitering: Når den normale rehabiliteringsfasen er for lett, settes det i gang funksjonell trening, som består av tyngre styrketrening, dynamisk hopping og landing, noe som kan redusere sannsynligheten for ny skade (8).
5. Deretter kan du begynne å trene igjen, og det kan være lurt å tape eller spjelke ankelen for å gjøre den mer "stabil" og unngå nye skader.
6. Forebyggende trening for å unngå nye skader og bruk av ankelskinne https://fysiolab.dk/vare-kategori/skinner-bandager/ankel-og-fod/
Manuell behandling hos fysioterapeut kan også være til hjelp. En studie av Cleland og medarbeidere fra 2013 viser at 4 ukers manuellterapi har en signifikant effekt på funksjon og smerte både på kort og lang sikt (9).
Skrevet av Fysioterapeut Erik Risum
Referanser:
1. Hølmer et al Foot Ankle Int. 1994 Feb;15.
2. Fong et al. Sports Med. 2007;37(1):73-94.
3. Roos et al. Am J Sports Med 2017 Jan;45(1):201-209.
4. Schiftan et al, J Sci Med Sport 2015 May;18(3):238-44.
5. https://www.sportsfysioterapi.dk/fagligt/kampagner/fifa-11plus/ 4.
6. Thorborg et al, Br J Sports Med 2017.
7. Petersen et al, 2013.
8. Doherty et al, 2017).
9. Cleland et al, 2013).   
 
				