Christoffer Cichosz: en korsbåndskade på godt og vondt

Forfatter

Christoffer Cichosz, B.A. stud. Psykologi og håndballspiller
Klubber: Lemvig Thyborøn Håndbold (tidligere), Skive FH (nåværende) og Mors Thy Håndbold (fra sesongen 2014/2015)

Blogginnlegg

Jeg hadde nettopp byttet klubb da jeg først opplevde en lengre skadeperiode. Noen måneder tidligere hadde jeg fått nye lagkamerater og nye utfordringer, så både motivasjonen og viljen til å prestere på mitt høyeste nivå var høy. Motivasjonen ble selvfølgelig ikke mindre av at jeg skulle tilbake til min tidligere hjemmebane for å spille en kamp. Kampen var mildt sagt ikke noe å skrive hjem om. Et tungt nederlag og et uheldig fall etter en takling resulterte i et røket korsbånd. Der forsvant den sesongen.

Med én feilbevegelse fikk du en langvarig skade og måtte innstille deg på å ikke kunne gjøre noe av det du likte aller best, i mitt tilfelle å spille håndball.

Til å begynne med klamret jeg meg til håpet om at dommen over kneet ikke ville være så alvorlig som først antatt, til tross for fysioterapeutenes dystre spådommer. Dessverre viste skanningen at det ville bli en lang periode uten håndball, en operasjon og store mengder rehabilitering. Personlig var motivasjonen for rehabilitering på et svært lavt nivå.

Det var også vanskelig å akseptere alle de små tingene man plutselig ikke kan gjøre når en alvorlig skade oppstår. Det er én ting å ikke kunne drive med idrett av noe slag, men det er noe helt annet å være så avhengig av at andre hjelper deg med transport, mat og andre ting for å få hverdagen til å gå rundt. Det var litt av en omveltning, og jeg følte meg ærlig talt litt maktesløs.

Etter en tid med endeløse mengder TV-serier, kaffe og latskap på sofaen, begynte tankene å gå i retning av å komme tilbake til idretten igjen. Jeg begynte å akseptere at jeg ikke kunne endre det som hadde skjedd. I stedet begynte jeg å tenke at jeg like gjerne kunne fokusere på at jeg skulle være fysisk og mentalt sterkere enn noensinne den dagen jeg kom tilbake på håndballbanen.

Rehabiliteringen var en enorm tidstyv og tok en stor del av hverdagen, men heldigvis gikk det, i likhet med mange andre toppidrettsutøvere, raskere enn forventet, om enn med noen tilbakeslag innimellom. Generelt tror jeg at kunnskapen og erfaringen med rehabilitering gjør at de fleste toppidrettsutøvere som er villige og fysisk i stand til det, etter hvert kommer tilbake til sitt tidligere nivå. Der utfordringene kan være enda større, og der det kan oppstå vanskeligere barrierer i forhold til et comeback, er mental planlegging nøkkelen. Det viktigste i et comeback er det mentale nivået. Jeg er overbevist om at det ligger et uutforsket potensial i å jobbe med seg selv mentalt.

Etter min mening er det fysiske nivået av en langtidsskade ett, mens det mentale er et helt annet. I mitt tilfelle prøvde jeg å akseptere at skaden hadde skjedd og fokusere på noen av fordelene ved å være skadet.
En av fordelene er at man kan leve et mer "normalt" liv, noe mange toppidrettsutøvere ofte misunner. Tid til sosialt samvær og aktiviteter med venner og bekjente som man ofte må klare seg uten som idrettsutøver på et høyere nivå. Det setter du kanskje enda mer pris på når du ikke kan gjøre slike ting til vanlig. For det andre kan du under en skade optimalisere den fysiske formen din bedre enn på noe annet tidspunkt. I tillegg til å fokusere på noen av de nye aspektene en skade vil føre med seg i livet, har det å være skadet nok vært litt av en øyeåpner for meg.

Tidligere har jeg sjelden tenkt så mye på det å være skadet. Det er ikke det at jeg synes det er noe man bør gjøre hele tiden. Men en av de tingene jeg personlig har lært av å bli skadet, er at jeg har innsett hvor sårbare vi er som mennesker. Én feilbevegelse, og så kan det være ute med oss! Derfor tror jeg at litt sunn fornuft, refleksjon og bevissthet om at ting kan gå galt - også for meg selv - gjør det mulig å komme styrket ut av en skadeperiode.

Etter omtrent seks måneder hadde jeg min første håndballtrening igjen. Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å bli slått, revet og slitt, men det var bare så jævlig deilig å være tilbake.