Hjernerystelser

Forfatter:

Erik Risum, fysioterapeut, produktspesialist FysioLab.dk

I Danmark er det ca. 25 000 hjernerystelser årlig, hvorav 370 hjernerystelser oppstår i forbindelse med fotball, 120 i forbindelse med håndball og 400 i forbindelse med ridning (1). 70 % av dem som får hjernerystelse, får følgetilstander som hodepine, og 10 % har symptomer mer enn ett år etter skaden (1). I tillegg kan denne typen skader få store konsekvenser, spesielt for dem som får alvorlige, varige symptomer etter skaden (2). Det er derfor viktig å øke forståelsen av hvordan hjernerystelser oppstår og hva som kan kjennetegne denne typen skader.

Hvordan oppstår hjernerystelser?

"Hjernerystelse oppstår når hodet utsettes for en kraftig påvirkning som slag, støt eller rotasjon, noe som ofte fører til ubehag og desorientering" (2).
Når en av disse hendelsene inntreffer, tvinges hjernen til å hoppe eller vri seg i skallen. Den unaturlige bevegelsen fører til kjemiske endringer i hjernen og skader hjernecellene (2).
Skaden skyldes altså ikke et slag mot hodet alene, men kan skyldes at hjernen "beveger" seg raskt i skallen. "The Concussion in Sport Group definerer hjernerystelse som en traumatisk skade på hjernen som følge av biomekanisk kraft (3). Årsaken kan enten være et direkte slag mot hodet, ansiktet, nakken eller slag mot andre deler av kroppen, og en resulterende impulsiv kraft som overføres til hodet. Det er derfor viktig å være oppmerksom på mulige hjernerystelser hvis det oppstår situasjoner som ligner på de ovennevnte.

Screening for hjernerystelse

Det finnes ingen gullstandard for å avgjøre om en person har pådratt seg en hjernerystelse eller ikke. Dette skyldes at skaden kan forårsakes av mange forskjellige ting, og at folk kan ha forskjellige symptomer. Symptomer på hjernerystelse kan oppstå umiddelbart etter skaden, men de kan også komme med forsinkelse (2).
Den vanligste undersøkelsen ved mistanke om hjernerystelse er Sport Concussion Assessment Tool 5 (SCAT5). Denne undersøkelsen er det mest veletablerte screeningverktøyet for vurdering av hjernerystelse (5). SCAT5 består av to deler:
1. En "on-court"-vurderingstest som omfatter observerbare tegn som balanseproblemer eller desorientering/forvirring, en nakkeundersøkelse og vurdering av akutte symptomer som dobbeltsyn, hodepine, nakkesmerter/ømhet.
2. En "off-court"-vurderingstest som krever et spørreskjema som også fylles ut før skaden, slik at det er mulig å sammenligne resultatene fra testen. I tillegg utføres en balansetest og en nevrologisk vurdering (6).
For ytterligere utdyping av SCAT5, se referanse (6).

Hvis det er mistanke om hjernerystelse:

Hvis du mistenker at en person har pådratt seg en hjernerystelse, er det viktig å:
1. Personen slutter med idretten/aktiviteten umiddelbart, da det er fare for ytterligere skade.
2. Personen går aldri tilbake til idretten samme dag som skaden (4).
3. Personen blir undersøkt av lege før idretten gjenopptas dersom vedkommende har vært bevisstløs (2).

Men viktigst av alt: Hvis du mistenker hjernerystelse, må du alltid kontakte lege eller annet helsepersonell!

Referanser:

1. Møller H., D.M., Laursen B., Ulykker i Danmark 1990-2009. Statens Institut for Folkesundhed, Syddansk Universitet, 2012.
2. Fagkatalog utarbeidet for Dansk Selskab for Idrætsfysioterapi.
3. McCrory P, Feddermann-Demont N, Dvořák J, Cassidy JD, McIntosh A, Vos PE, et al. Hva er definisjonen av idrettsrelatert hjernerystelse: en systematisk gjennomgang. Br J Sports Med. 2017 Jun;51(11):877-87.
4. Patricios, J.S., et al. Implementation of the 2017 Berlin Concussion in Sport Group Consensus Statement in contact and collision sports: a joint position statement from 11 national and international sports organisations. Br J Sports Med, 2018. 52(10): s. 635-641.
5. McCrory, P., et al, Consensus statement on commussion in sport-the 5th international conference on commussion in sport held in Berlin, October 2016. 2017. 51(11): s. 838-847.
6. Echemendia, R.J., et al, The Sport Concussion Assessment Tool 5th Edition (SCAT5): Background and rationale. Br J Sports Med, 2017. 51(11): s. 848-850.