Månedens comeback: håndballspilleren Rasmus Porup fra HC Midtjylland

Det var 4. november 2014. En helt vanlig tirsdagstrening. Vi hadde øvd taktisk til kampen mot GOG på kampen mot GOG på torsdag, og skulle avslutte med å spille på to mål. På et tidspunkt blir jeg spilt opp til et skudd og velger å krølle hoppskuddet mitt og dra det mot det lengste hjørnet, et trekk jeg har gjort 10 000 ganger før. Men i skuddet føles det som om skulderen gir etter, og på returen føles det som om skulderen er på feil sted. Jeg svinger den rundt et par ganger og får en lagkamerat til å trekke i armen. Smertene forsvinner igjen etter noen minutter, og mot slutten av treningsøkten skyter jeg også på mål uten problemer.

Når jeg kommer hjem og setter meg i sofaen og strekker meg etter fjernkontrollen, merker jeg at det gjør veldig vondt når jeg skal rotere utad i skulderen. Smertene forsvinner ikke over natten, slik de vanligvis gjør. Det var torsdag, og en kamp mot GOG sto på programmet. Skulderen gjorde fortsatt vondt, men som håndballspiller vil man ikke gå glipp av en kamp, så jeg varmet opp som vanlig, men skulderen gjorde vondt. Kampen var også rotete, og jeg hadde ikke et eneste skudd på mål, noe som er veldig sjelden i mitt tilfelle.

I dagene etter kampen var smertene konstante. Jeg fikk mye behandling på skulderen, og det hjalp i begynnelsen. Jeg satt ute i et par uker og spilte ikke i kampen mot Kolding København. Jeg gjorde mange øvelser og trodde skulderen ble bedre. Vi hadde fem viktige kamper i desember, så jeg måtte bare bli klar. Jeg spilte også kampene, men det var ikke superbra. Jeg scoret ett mål på fem kamper, og jeg kunne begynne å føle at skaden påvirket selvtilliten min.

Januar kom og med den landslagspausen, noe som ga god tid til rehabilitering. Jeg trente hardt med øvelser og styrketrening, men uten å delta i håndballdelen. Når man elsker å spille håndball, er det vanskelig å bare sitte og se på. I slutten av januar innså vi at rehabiliteringen ikke hadde ønsket effekt, og vi bestilte time til en MR-undersøkelse. Den 12. februar fikk jeg beskjeden på MR: en SLAP-lesjon - en av de verste skulderskadene man kan tenke seg. Selv om jeg hadde vært skadet i tre måneder på dette tidspunktet og visste at noe var galt med skulderen, kom det som et stort slag i magen, og psyken min nådde bunnen.

Etter en god prat med en overlege fikk jeg anbefalt en annen dyktig kirurg i Vejle som hadde spesialisert seg på kasteskuldre. Ved forundersøkelsen sa han at det var to muligheter. Den første muligheten var at labrum hadde løsnet fra knokkelen og måtte festes på nytt. Den andre muligheten var at labrum bare måtte renses opp. Det første alternativet ga en 50/50-sjanse for å komme tilbake til håndball på toppnivå, og det andre alternativet ga en 9/10-sjanse for å komme tilbake til håndball på toppnivå. Du kan tenke deg hvor nervøs jeg var før operasjonen.

Heldigvis trengte ikke leddleppen å stiftes, og jeg gikk en rehabiliteringsperiode på 3-6 måneder i møte. Operasjonen ble utført i slutten av februar, og sesongen var over for min del. Muligheten til mitt første sluttspill noensinne og sjansen til å oppnå det beste resultatet i klubbens historie. Bittert, men det var det.

I stedet for å fokusere på banen, fokuserte jeg på rehabiliteringen utenfor banen. Jeg inngikk et veddemål med legen min om at fettprosenten, vekten og bukomkretsen min tre måneder etter operasjonen skulle være minst den samme som før operasjonen. Et veddemål som viste seg å være gull verdt for rehabiliteringen min. Etter tre måneder hadde jeg samme vekt og samme bukomkrets, men jeg hadde redusert fettprosenten med 3 %. Jeg hadde gitt meg selv de beste forutsetninger for å komme tilbake på rett spor.

Min fysiske form var på topp, og jeg trengte bare å begynne å kaste igjen. Problemet var bare at sommerferien hadde kommet, og håndballen ble lagt bort og løpeskoene tatt frem. Dette bidro til å utsette den siste delen av rehabiliteringen. Heldigvis var det ikke lenge til neste sesong.

I dag, 27. september, er det syv måneder siden operasjonen, og sist fredag slo vi Skive med 17 mål, og jeg er langt fra toppnivå, men jeg er i trening, i kamp og det er deilig å være tilbake, og toppnivået vil komme igjen.

Det var min første og forhåpentligvis eneste langtidsskade. Det er ikke bare en fysisk berg-og-dal-bane der det handler om å få kroppen tilbake på rett spor. Det er i stor grad en mental berg- og dalbane med gode og dårlige dager som påvirker humøret, livskvaliteten og ønsket om å komme tilbake til toppform. Men når du lykkes og comebacket er en realitet, ser du tilbake på rehabiliteringsprogrammet ditt og tenker at det var enkelt, men i virkeligheten er det det vanskeligste du noensinne har opplevd!